“Sørlandsk skipsfart 1920-2020” er andre del av tobindsverket Sørlandsk skipsfart. Første bind er skrevet av Berit Eide Johnsen og Gustav Sætra og dekker perioden fra 1600 til 1920. Dette bindet tar for seg de påfølgende hundre årene med skipsfart i sør.
For å forstå hvordan det var mulig å drive en så konkurranse- og risikopreget, kapitalkrevende og verdensomspennende virksomhet som shipping fra små, bortgjemte steder på sørlandskysten, er det lagt inn så vel lokale som internasjonale perspektiver. I tillegg har et nasjonalt perspektiv trengt seg på, et behov for å knytte opp sørlandsk skipsfart mot den generelle norske skipsfartsutviklingen. Et behov for å sammenlikne for å identifisere.
Beretningen om disse siste hundre årene av sjøfartshistorien er bygd opp som et drama i sju akter der den sagnomsuste, men skadeskutte og akterutseilte sørlandske skipsfartsnæringen gjenoppstår og moderniseres i mellomkrigstidens kriseår, blir rammet brutalt av andre verdenskrig, for så å reise seg på ny og seile videre og ekspandere kraftig på en tjuefem år lang medvindsbølge. Det som kjennetegner denne seilasen var massiv, nesten ensidig satsing på store oljetankskip og etter hvert bulkskip. 1928-1978 er oljetankskipstiden i sørlandsk skipsfart. Lykken snur og fortellingen vender under shippingkrisen 1976-1987, karakterisert som en nær-døden-opplevelse for sørlandsk skipsfart. Nordsjøen og oljeeventyret blir redningen for de få som overlevde. Så hvor blir det av den sørlandske handelsflåten i det som blir kalt verdens mest globaliserte næring? På Sørlandet synes tradisjonell skipsfart, kanskje med unntak av Grimstad, å seile inn i solnedgangen. Etter tusenårsskiftet går det maritime Sørlandet fra å være en tradisjonell skipsfartsregion til å bli en spesialisert klynge for leveranser til olje- og gassvirksomheten, og i shipping overtar offshorerederiene hegemoniet.